Landskapsparken til den eksentriske prins Hermann Ludwig Heinrich von Pückler-Muskau i Bad Muskau, på den polske siden kjent som Mużakowski park i Łęknica, er et av de mest enestående eksemplene på europeisk landskapsarkitektur i det 19. århundre.
Parken strekker seg langs begge sider av grenseelven Lusatian Neisse, ved grenseovergangen Łęknica – Bad Muskau. På den tyske siden ligger den mindre, men mer urbaniserte, delen av parken. Den dekker et område på 200 hektar, mens den polske siden er på 800 hektar.
Den 01.05.1815 annonserte 30 år gamle Hermann von Pückler, som hadde eid Muskaueiendommen i fire år, i et åpent brev til innbyggerne i Muskau at han ønsket å lage en naturalistisk park i det naturskjønne området der Neisse skjærer igjennom endemorenen Łuk Mużakowa (tysk: Muskauer Faltenbogen). Bare det at magnaten informerte sine undersåtter om planen viser hans ekstraordinære personlighet.
Herman von Pücklers park ble designet for å illustrere en ideell sammenheng mellom natur, kultur, teknikk og ånd.
Våren 1817 begynte plantingen av 800.000 trær og 42.000 busker, Neisses elveløp ble endret og... en hel landsby ved elvebredden ble flyttet fordi den kom i veien for formålet med parken. For å skaffe penger til hagearbeidet giftet prinsen seg med en rik eldre kvinne, bare for å skille seg fra henne noen få år senere for å se etter en annen formue som kunne finansiere hagens oppretthold. Letingen endte uten suksess.
På grunn av pengemangel, ble ikke alle planer gjennomført, men med hjelp av et ekstrebeløp på 4.000 ”Prince von Pückler-Muskau´s daler”, ble mye realisert fra 1822.
Som en raritetsentusiast og eksentriker fortalte han høylytt om sine demokratiske sympatier og ga ut bøker i sitt eget navn. Hans viktigste bok var "Andeutungen über Landschaftsgärtnerei" ("Thoughts on Landscape Gardening"), fra 1834, en håndbok som ble høyt verdsatt utenfor Prøyssen. Prinsen reiste mye, og reiseskildringene fremkalte rødmende ansikter, selv hos en mesterskribent som Johann Wolfgang von Goethe. Reiseskildringene er en verdifull tysk litteraturarv.
Prinsen var kjent for sine skandaler og opprør mot sosiale normer, men som han en gang sa:
"Wer mich ganz kennenlernen will,
muß meinen Garten kennen,
denn mein Garten ist mein Herz."
"Den som vil lære å kjenne alle sider av meg, må lære om min hage, siden min hage er mitt hjerte."
På midten av 1840-tallet var den sløsende prinsen nesten ruinert, og solgte parken til prins Frederik av Nederland. Den nye eieren var også en talsmann for sin forgjengers idéer, og takket være ham ble parkområdet betydelig utvidet. De siste førkrigseierne av parken, grevene von Arnim, etterlot den sentrale delen av parken som et naturreservat.
Prins Hermann Ludwig Heinrich von Pückler forble eksentrisk til sin bortgang. Han hadde for eksempel beordret at når han var død skulle kroppen hans oppløses i syre og tømmes i en blomsterpyramide i hagen ved Branitz-slottet, bare fordi kremasjon var forbudt ved lov. Han døde der 04.02.1871, 86 år gammel.
Etter 1945 ble parken delt i en tysk del på venstre elvebredd og en polsk del på høyre elvebredd. Den 02.07.2004 ble Muskauerparken tatt inn i UNESCOs liste over verdensarvområder.
I disse dager er begge delene av parken samlet av en grenseovergang og en trebro over Lusatian Neisse. I tråd med sin skapers idéer er den venstre delen av parken, nå i Tyskland, mer utviklet, mens den høyre delen som befinner seg i Polen er landskapsdelen av parken.
